Elbil og firehjulsdrift er det heteste i bilmarkedet for tiden. Men man kan vel ha det like bra i en forhjulsdrevet hybrid? Vi prøver en Toyota C-HR.

Tekst og foto: Olav Barhaugen

Ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg syntes C-HR var dritstygg første gang jeg så bilder av den. Et kantete og rotete design syntes jeg den gang.  På de tre årene det har gått siden lanseringen i Geneve har den blitt et mer vanlig syn langs veien, og snaut 6000 biler ruller nå på norske veier. Omsider er det min tur til å bli nærmere kjent med denne rare bilen, og med den skarpe blåfargen er den lett å finne på parkeringsplassen. Om det er fargen som gjør det er jeg usikker på, men nå synes jeg faktisk bilen er fin.

“Skjulte” dørhåndtak forsterker coupé-følelsen

Coupé High Rider

Toyota visste nok godt hva de gjorde når de startet arbeidet med C-HR allerede i 2010. Kompakte SUV-er ble stadig mer populære, og vi begynte også å se SUV-er med coupé-form. BMW X6 var tidlig ute med den varianten. Prosjektet fikk navnet C-HR som står for Coupé High Rider. Denne bilen skulle skreddersys for det Europeiske markedet, og sjefsingeniør Hiroyuki Koba tilbrakte mye tid i Europa for å lære mer om europeernes forhold til bil og bilkjøring.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

turbopower

 

Dynamiske kjøreegenskaper og høy kvalitet på materialer var ting som ble notert i Kobas bok. Dette resulterte i en bil med ikke bare et uvanlig eksteriørdesign, inspirert av en diamant, men også et interiør helt ulikt det vi var vant til i en Toyota. Borte var de glatte plastoverflatene og den sære girspaken vi var vant til fra de øvrige hybridvariantene. Hele interiøret hadde fått en premium-følelse, noe som viste seg å slå an hos kresne europeiske bilkunder. Denne interiørstilen er også videreført i den nye RAV-4 som nettopp er lansert.

Et trivelig førermiljø, og ganske ulikt det vi er vant med fra Toyota

Ut på tur

Men nok om bilens utseende, det er hvordan den er i bruk vi skal finne ut denne gangen. Et trykk på startknappen vekker hybridsystemet til live, og vi ruller lydløst ut fra parkeringsplassen. Etter noen meter merker vi at bensinmotoren også starter, trolig på grunn av at energibruken er høy med både varmeapparat, sete- og rattvarme på. Til tross for 12-15 minusgrader blir det raskt varmt i bilen, og vi har ikke kjørt mange kilometer før setevarmen skrus ned på laveste trinn. Rattet er også mer enn varmt nok, men jeg finner ingen måte å skru av varmen på. Ikke før jeg har stoppet og begynner å studere nærmere finner jeg en knapp langt nede på dashbordets venstre side. Ikke mulig å se fra vanlig førerposisjon, men når man først vet om den er det ikke noe problem.

Grei plass for to i baksetet, men de små vinduene begrenser utsikten

Små vinduer

Setene er behagelige, og det er lett å finne en god sitteposisjon. Rattet kan justeres både ut/inn og opp/ned, så til og med undertegnede med litt korte armer finner seg godt til rette her. Skal vi pirke på noe er det at man sitter litt lavt i forhold til sidevinduene. Litt irriterende for oss som liker å kjøre med «ærmen i kærmen», men for dem i baksetet kan det føles litt klaustrofobisk med de små og høye vinduene. Når det er sagt vil vi anta at den største kundegruppen til en slik bil sjelden har med seg folk i baksetet.

Energimonitoren gir god informasjon, og viser ofte gule piler, som betyr at bilen går på eldrift.

Gule piler

Instrumentene er tydelige og lettleste med speedometer til høyre og økonomimåler til venstre. Mellom dem er det en liten skjerm for kjørecomputer som viser valgfri informasjon. Midt på dashbordet troner en stor skjerm på samme måte som vi er blitt vant til fra flere bilmerker de siste årene. Denne skjermen gir oss mange muligheter. Foruten radio/underholdning og navigasjon er det også en energimonitor som gir oss informasjon om vi kjører på strøm eller bensin, og om vi lader. Dette er et godt hjelpemiddel for økonomisk kjøring, og det gikk litt sport i å få frem de gule eller grønne pilene.

Etter snaut 30 mil på landeveien kunne vi konstatere et hyggelig forbruk

Går på halvliter’n

Vi hadde bilen til disposisjon en uke, og benyttet anledningen til en langhelg i Gudbrandsdalen. Før avreise ble forbruksmåler nullstilt og de første kilometerne lå forbruket på ca 5,5 l/100 km. Tatt i betraktning den lave temperaturen og snøføre var ikke det avskrekkende høyt, men etter hvert kom det opp stadig lavere tall, og når vi parkerte etter snaut 30 mil viste måleren et snittforbruk på 4,7 l/100 km. Fortsatt et stykke unna det oppgitte forbruket på 3,9, men absolutt godkjent for en bil med egenvekt på over 1400 kg + 2 voksne med bagasje. Med en del småkjøring og noen fjellturer steg forbruket til 5,5 igjen, men tilbake i Oslo kunne vi konstatere et totalforbruk på 4,9 for snaut 100 mil variert kjøring. 2/3 langkjøring og 1/3 småkjøring.

Et par tommer med nysnø stoppet ikke C-HR

Kommer frem

Været skiftet fra 15 minusgrader til et par varmegrader, og jeg fikk dermed prøvd bilen under varierte føreforhold. Selv om hybridversjonen ikke har firehjulsdrift var fremkommeligheten ypperlig. Til og med en bratt hyttevei med et par tommer nysnø ble forsert uten problemer. På harde snødekte veier var det godt veigrep både ved brems og akselerasjon, og sørpeføre ble også taklet greit uten sporing til tross for brede lavprofildekk. Kolleger som har kjørt bilen på sommerføre melder også om meget dynamiske kjøreegenskaper med en helt annen kjøreglede og respons enn hva man er vant med fra Toyota. Egenskaper som jeg på grunn av vinterføret ikke fikk prøvd ut.
Man får også C-HR med firehjulsdrift, men da med en ren bensinmotor på 1,2 liter. Med betydelig høyere både pris og forbruk skal man ha spesielle behov for å velge en slik. Da er den nye firehjulsdrevne Prius eller RAV-4 mer opplagte valg.

Diamantmønsteret på dørsidene er en liten detalj som løfter totalinntrykket

Ja takk

Totalinntrykket etter en uke med C-HR er positivt. En meget hyggelig bil både for fører og passasjerer. Designet kan man ha sine meninger om, men de fleste jeg møtte likte bilen. Det skjulte dørhåndtaket forvirret noen av passasjerene. «Det er da ikke dør her» Familiens sjuåring fant derimot dørhåndtaket med en gang, og fikk også åpnet døren selv.
Bilen var meget behagelig å kjøre, og lett å kontrollere selv under vanskelige kjøreforhold. Hybridsystemet fungerte over all forventning, og via energimonitoren så vi tydelig hvordan eldriften slo inn under kjøring. Ved lave hastigheter var det stort sett elektrisk fremdrift, noe som klart bidro til det hyggelige drivstofforbruket. Med en slik bil kan man kjøre miljøvennlig, og uten utslipp i tettbygde strøk, samtidig som man er helt fri fra rekkeviddeangst og ladekø. Et ypperlig alternativ for dem som ennå ikke er helt klar for elbil, men vil ha en moderne og miljøvennlig bil. Og om det var fargen eller noe annet som gjorde det vet jeg ikke, men denne bilen fikk meg i godt humør.

Helgebagasje for to har god plass i bagasjerommet på 377 liter

Fremkommeligheten var det heller ikke noe å utsette på. Kun én gang følte jeg at det kunne vært greit med firehjulsdrift, men med forsiktig gassbruk klarte jeg den bakken også. Og noe særlig større utfordringer enn jeg hadde på min prøvetur er det sjelden man får.
Det eneste jeg ikke ble helt fortrolig med var den trinnløse CVT-girkassen. Ved gasspådrag spesielt i motbakker, og nedover igjen med girvelgeren i B var turtallet og motorlyden i høyeste laget. Ved normal kjøring fungerte girkassen utmerket. Veksling mellom bensin- og eldrift gikk helt umerkelig, og bensinmotoren var så stillegående at man måtte se på instrumentene om den var i drift eller ikke.
Prismessig ligger C-HR i overkant når man sammenligner med konkurrentene, men samtidig vil jeg påstå at premiumfølelsen i C-HR absolutt forsvarer prisen.