Den eksklusive supersportsbilen Ford GT ble lansert i 2016, og kun 1000 eksemplarer skulle håndlages over en fire-års periode. Nå har Ford annonsert at det skal bygges ytterligere 350 eksemplarer. Er dette greit?

Tekst: Sven Furuly, Foto: Ford Media

Er det god forretningsskikk å lansere en 347 km/t rask supersportsbil til fem millioner kroner uten avgifter i bare 1000 eksemplarer, for å tiltrekke seg bilsamlere, og deretter bygge enda flere eksemplarer når den er utsolgt? Dette har Ford gjort, og er argumentene like tynne som moralen i denne saken?

Store deler av karosseriet til Ford GT er bygd i karbonfiber og hviler på en aluminium-plattform

Da Ford lanserte denne supersportsbilen, til minne om racing-suksessen til den originale Ford GT40 på Le Mans 24-timers løpet i 1966 og de påfølgende årene, var det mange som ville sikre seg et eksemplar av den nye GT-modellen. Det annonserte antallet ble raskt solgt, og den begrensede produksjonen ble startet opp i desember 2016.

Toppfarten er 347 km/t og plasserer denne Ford-modellen i supersportsbil-ligaen

Som en følge av ”stor etterspørsel” har Ford bestemt at det skal bygges ytterligere 350 biler. Dette kan umulig oppfattes som annet enn grådig, og er et tillitsbrudd overfor de bilsamlerne som til sammen har lagt 5 milliarder kroner på bordet for å sikre seg en bit av bilhistorien. Ford argumenterer med at europeiske kunder ikke fikk mulighet til å bestille supersportsbilen da den ble frembudt for første gang, men at disse nå skal få muligheten til å bestille en Ford GT i en tidsbegrenset periode på en måned, fra den 8. november. Bare 80 av de opprinnelige 1000 eksemplarene fikk europeiske kjøpere.

-Etterspørselen var seks ganger så høy som det antallet biler vi hadde bestemt oss for å produsere, er begrunnelsen til Hermann Salenbauch, som er sjef for Ford Performance divisjonen. Spesifikasjonene til supersportsbilen gjør den til et samleobjekt fra første stund: Karosseriet er delvis bygd av karbonfiber, den 3,5 liter store V6 Bi-turbo-motoren yter 650 hk og så vel understell som karosseriets aerodynamiske hjelpemidler er adaptive.

Et begrenset antall i “Heritage” -serien er til minne om Le Mans seirene. Dette er 2017-utgaven

De 350 nye eksemplarene som nå selges, skal produseres i perioden 2020-2022.  GT-produksjonen innbefatter også de nye utgavene av den såkalte ”Heritage Edition” –serien, som er nok et 50-års minne til Fords Le Mans suksess. Den første utgaven kom i 2016 og var lakkert i sort/hvitt for å hedre GT Mk II-modellen som vant i 1966 med Chris Amon og Bruce McLaren bak rattet. Fjorårets (2017-modell) var lakkert rød/hvit til minne om Mk IV med Dan Gurney og A.J. Foyt bak rattet i 1967. Årets – og neste års ”Heritage”-modeller ble lansert i sommer og er lakkert i Gulf-fargene blå og oransje, til minne om de to bilene som seiret i 1968 og 1969. I tillegg til lakkfargene vil bilene også være utstyrt med dekor og grafikk hentet fra den originale bil nr #9 som skal produseres i 2019, og #6 som skal bygges i 2020.

Både eksteriørfarger og interiøret henter sin inspirasjon fra vinnerbilene i 1968 og 1969

Visst er det flott å gjenskape historiske ikoner som dette, men det er ikke til å unngå at man får en følelse av at Ford forsøker å tjene ekstra penger på bekostning av de som uten tanke for slikt, og uten en gang å ha kjørt bilen, skrev kontrakt på en av de første tusen bilene. Hadde Ferrari eller Porsche gjort slik, ville samlere raskt mistet tilliten til supersportsbil-produsentene. Men fordi disse aldri har falt for fristelsen til slikt, er klassikere fra disse to merkene blant de mest etterspurte og best betalte på verdens bilauksjoner. Men så er jo heller ikke Ford noe annet enn en produsent av helt ordinære biler når det kommer til stykket, så da kan det jo være fort gjort å glemme spillereglene i supersportsbil-ligaen.